Alarm!

Tro det eller ei; brannalarmen på Kongshaug har stått stille i lang tid. Det er tydelig at det ikke er inn å løse ut brannalarmen. Det var det tydeligvis noen på Kongshaug som ville gjøre noe med.

Det er Torsdag ettermiddag. Vi har fordøyd komlene som vi spiste til middag, og nyter sola, som vi ikke har sett på uminnelige tider. Så går brannalarmen! "For et teit tidspunkt å ha brannøvelse på", tenker jeg. Selv om jeg ikke har vakt springer jeg ned til sentralen, leser av at alarmen har gått på Vestheim. På vei bort imot Vestheim kommer elevene gående, noen tydelig vis sterkt urolige over noen muffins som står i ovnen.

På sentralen i Øvre Vestheim kommer romnummer fram. Problemet er at det ikke korresponderer med de reelle romnummerene, så det ender med at vi må skjekke flere rom. Dersom det hadde vært en eksplosjonsartet brann, kunne de sekundene som vi brukte på å finne ut hva rom det dreide seg om, bety liv eller død. Men da jeg tenkte meg litt om, forstod jeg logikken i nummereringen. Rom 208, altså 2. etage, rom 8.

Jeg åpnet døren, og en brent plastik lukt slo mot meg. Rommet var fyllt av røyk. Det første jeg tenkte var: "AH! Endelig action!". Jeg fant fort ut at det ikke brant noe sted, og lokaliserte kilden. Det var en oljeovn som lå på gulvet.

Konklusjon:
1. Brannanlegget på Kongshaug er bygd for å varsle på forhånd, ikke i etterkant.
2. Aldri legg en oljeovn på gulvet. I følge "innbyggerene" på rommet hadde de forlatt rommet ca. bare en halv til en time før alarmen gikk. Hadde det gått litt lenger tid, ville det blitt hull i ovnen, og oljen runnet ut. Da hadde vi hatt problemer.
Sist, men ikke minst:
3. Bli miljøarbeider, kan du være med på moroa, ikke bare stå på plassen og vente!