Leaning on the everlasting arms

Har du tatt deg tid til å hvile? Ikke jeg. Og det har vært "the story of my life" i flere år. Er så vanskelig å ikke gjøre noe. Hjernen går på høygir. Alltid et problem som må løses, en oppgave som må gjøres. En ny ting som må læres. Unnskyldningene er mange for å ikke ta fri. Faktisk har jeg komt så langt at jeg ofte ikke tenker på hvile som et alternativ en gang.

Etter møte i Salem i dag måtte jeg bare gå hjem tidlig. Tusen tanker raste rundt i hodet. Var umulig å holde på en tanke før flere andre poppet opp. Det var da jeg fikk det for meg: Jeg må høre på "Leaning on the everlasting arms." (Gaither Homecoming)

Egentlig liker jeg ikke den sangen. Men nå bestemte jeg meg for å faktisk høre på teksten. Og dette var det jeg satt igjen med: Kanskje er det på tide å hvile? Just lean on the everlasting arms?
Men hva med allt som skjer rundt meg? Alt som må ordnes, fikses, læres?

Oh, but then I heard the king of the ages

Had fought all the battles for me

And that victory was mine for the claiming

And now praise his name, I am free.

(It is finished, Gaither Vocal Band)

Han lar meg ligge i grønne enger;
han fører meg til vann der jeg finner hvile,
og gir meg ny kraft.
Sal 23, 2-3a

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.
Matt 11,28

Og hva gjorde Jesus selv? Når stormen stod på som værst rundt ham, og disiplene var redde for at båten skulle gå ned, joda, da lå han og sov! I båten. Har vi da noen unnskyldning for å ikke hvile i hans hender? Hender som aldri blir trette. Hender som alltid er åpne. Hender som vi ofte ikke ser fordi vi er så opptatt med å gjøre ting.


Mitt mål er å hvile mer. Å ta meg tid til bare å være til. Og vite at jeg kan hvile i "the everlasting arms". Neste gang du ser meg, spør meg gjerne om jeg faktisk har gjort det. Men vær da klar til å få spørsmålet tilbake!

Sitting at the feet of Jesus

I dag hadde jeg en fantastisk opplevelse i T2 timen på Bildøy Bibelskole.
Vi hadde stilletid, og jeg gikk på et rom hvor jeg kunne være for meg selv.

Når jeg leser i Bibelen liker jeg å høre på musikk, denne gangen Gaither Vocal Band.
"It is well with my soul" går i bakgrunnen mens jeg leser en bønn som læreren har delt ut. Bønnen slutter med "Du elsker meg, Jesus". Da tenker jeg: "Hvorfor? Hvilken grunn har du til å elske meg?" Og i samme øyeblikk starter "Why me, Lord" på iPhonen, som for anledningen fungerer som stereoanlegg.

Etter litt lesning går jeg inn i en bønnedel igjen. Igjen slår iPhonen til med "Sitting at the feet of Jesus". Jeg ser da at jeg sitter ved Jesu føtter. Han sitter på en trone. Så ser han ned på meg, reiser seg fra tronen og setter seg ned framfor meg med føttene i kryss, slik som jeg sitter. Vi snakker litt, men blir etter hvert bare stille og ser på hverandre. Etter en stund går d opp for meg at han har all tid i verden til bare meg!
Vi blir sittende en stund. Jeg ser at han smiler. Da spør jeg: "Hvorfor smiler du du hele tiden?" Da svarer han:
"Jeg smiler alltid når jeg er med deg"

Oppdatering

D e flott det...

Kanskje eg skulle byrje å skrive noko her igjen?

Skal eg linke til din blogg?

Hei.

Tenkte at eg skulle legge til nokre linkar på denne bloggen, men eg veit ikkje kven som er aktive.
Dersom du har ein link til ein blogg, legg gjerne igjen navn og nettadresse i kommentarfeltet, så skal eg få laga ei liste.

Takker

Oslo Bysykkel - morosam historie

Ei lita historie om Oslo Bysykkel

Eg var akkurat ferdig på jobb, og tenkte at eg skulle til ei forandring gå heim, ikkje ta trikken. Klokka hadde akkurat passert 9 på kvelden, og sola hadde framleis ikkje gått ned bak høgbygga i hovudstaden.
Etter at eg hadde gått to hundre meter, kom eg til eit sykkelstativ. "Ja, kvifor ikkje?", tenkte eg og lånte ein sykkel. Så var det berre å sykle heim att, parkere sykkelen på nærmaste sykkelstativ og la det stå til.
Det tok ca 4 minutter før eg var framme ved stativet eg skulle setje frå meg sykkelen på. Men der var det jaggu meg fullt. Ikkje ein einaste ledig plass til å parkere sykkelen. "Ikkje noko problem," tenkte eg, "Eg får vel berre sykle ned på neste stativ, det er jo ikkje så langt å gå."
Men har du sett, der var det også fullt. Det var ikkje bra. Eg sveipte kortet mitt framfor sykkelstativet og fekk opp ei oversikt over kvar det var ledige plassar. Til min store skrekk var det langt til neste ledige stativ, men kva kan ein gjere? Eg sette meg på sykkelen igjen og sykla mot Grønland. Men på Grønland fann eg ingenting, så eg endte opp med å sykle opp til Grünerløkka igjen, så ned til Hausmannsgate, og så ned til sentrum.

Så det heile ente opp med at eg hadde sykla rundt i byen i over ein time, og når eg endeleg fann ein ledig plass, hadde eg kome tilbake til utgangspunktet i sentrum! Så den som tok trikken heim igjen var nok meg...